Er det så viktig å ha kjennskap til andres guder og profeter? Kjennskapen til disse, når man ellers ikke bryr seg om dem, blir vel i så fall bare for å ikke tråkke i salaten når man samhandler med mennesker med såre religiøse tær.

Går det i så fall andre veien. Kan jeg som agnostiker forvente at troende ikke velsigner meg i tide og utide eller blir belemret med godhjertede forsøk på å få meg inn på den rette sti?

Er det for mye forlangt at man respekterer at jeg ikke bryr meg om guder og profeter? Sistnevnte betyr ikke at jeg rakker ned på guder og profeter utad, bevisst for å såre.

Men grunntanken min er at det religiøse for meg er ubegripelig og like troverdig som julenissen eller spøkelser. Er dette kan hende blasfemisk også?

RLE-faget i norsk skole er ikke annet enn et forsøk på å tilfredsstille religiøse følelser hos mange. Det historiske av religionen kan like så godt puttes inn i historietimene og religionens påvirkning i dag kan puttes inn i samfunnsfagstimene. Så får heller de religiøse fikse egenopplæring av sine barn etter skoletid på det religiøse området.

Finnes det guder er de nok kapable til å irettesette indivdet helt uten hjelp fra troende med ymse teorier om hva som er den rette tro eller ikke.

Det kan bli litt slitsomt å skulle ta hensyn til alle andres religion når de selv ikke er villige til å ta hensyn.

Dagbladet burde ikke trykket den, men jeg støtter deres rett til å gjøre det!
Demonstrasjonen burde muligens ikke vært holdt, men jeg støtter deres rett til å gjøre det.

Eller er jeg enig, de gir andre makt ved å fokusere på noe som de fleste anser som bagateller. Det finnes langt viktigere temaer å gå i tog for og langt viktigere temaer å diskutere…

Bra skrevet!