Gjennomskuer hykleriet

Hver gang det dukker opp en situasjon med muslimer, utløses umiddelbart integreringsalarmen. Før vi vet ordet av det sitter politikerne rundt bordet i beste sendetid for å beskylde hverandre for ikke å ha gjort nok for å integrere de med en litt mørkere hudfarge og en annen tro. Det overrasker derfor ikke at politikerne brukte den samme argumentasjon da 3000 rolige demonstranter viste sin avsky over trykkingen av karikaturtegningen i Dagbladet.

Det er tvilsomt om vi vil nærme oss en løsning, eller klare å forstå demonstrasjonen og andre markeringer mot karikaturene, så lenge søkelyset er rettet mot mangel på respekt for norske verdier. Vi sitter med våre skylapper.

Ikke fra landsbygda

Medienes og politikernes hovedbudskap har vært at norske muslimer er et fremmedelement i samfunnet som ønsker en islamisering av Norge (Siv Jensen i VG, 20. februar). De verdsetter andre verdier, påstås det. Men fakta er at demonstrantene ikke kom fra landsbygda i Pakistan eller fra Tora Bora-fjellene, slik Frp stadig insinuerer. Det var hovedsakelig norsk ungdom som tok ansvaret for arrangeringen av demonstrasjonen. Det var også disse som holdt appellene og tok initiativ gjennom Facebook og sms’er.

Mohyeldeen Mohammad som advarte oss mot et mulig terrorangrep, er, enten vi liker det eller ikke, også en norsk ungdom. En norsk statsborger som snakker perfekt norsk og kjenner til det norske samfunnet og kulturen.

Positiv

Den religiøse oppvåkningen blant muslimske ungdom, som i de fleste tilfeller er positiv, skjer ikke på grunn av en feilslått integrering eller mangel på respekt for norske verdier. Det er ikke bare deres tro som har ført til at de ønsker å utspille sin religiøse identitet i det offentlige rom.

For dem som føler hat og frustrasjon, som Mohyeldeen, spiller mer alvorlige elementer inn. Dette er vi som samfunn nødt til å innse. Det krever handling og effektive tiltak fra myndighetenes side i samarbeid med de muslimske miljøene. Hvis vi skal redde vår ungdom fra å bli tiltrukket av ekstremistiske miljøer som bruker en snever tolkning av islam, må vi slutte å trekke enkle konklusjoner om årsaker. Vi bør spørre oss selv hvorfor en del ungdom blir tiltrukket av negative miljøer. Jeg tror ikke at det er på grunn av islam at en del ender som ekstremister.

Identitet

Muslimsk ungdom i Europa og USA kan fortelle at de sluttet å ta sin identitet og sitt statsborgerskap for gitt etter terrorangrepene i 2001. For mange endret livet seg dramatisk. De var ikke lenger britiske eller amerikanske, de var nå «terrorister», «muslimer» og «sand niggers». Verbale eller fysiske angrep ble en vanlig del av deres hverdag.

Andre opplevde at deres nære vennekrets stilte dem spørsmål om jihad og sharia, begreper de hadde aldri hørt om eller tenkt over. Plutselig ble de konfrontert med at de ikke tilhørte det nasjonale fellesskapet. Den smertefulle stigmatiseringen førte til at de oppsøkte andre for fellesopplevelser. Bøkene How does it feel to be a problem? av Moustafa Bayoumi og Young British and Muslim av John Snow er to viktige skildringer av hvordan vanlig ungdom med muslimsk tro opplever å bli utstøtt av landet de er født i.

Stigmatisering

Norsk muslimsk ungdom kan fortelle lignende historier. Overfokusering på deres religion i mediene og den daglige stigmatiseringen som oppleves på kroppen, har satt dype spor. Den norske 20-åringen Hammad kommenterte i en samtale at hvis overgriperen er muslimsk, er det «garantert at han vil ende på forsiden, mens overgrep begått av en nordmann blir omtalt inne i avisen, eller bare i en liten notis».

Dette kan nok stemme når man tenker på drapet på Marwa al-Sherbini, en tysk-muslimsk farmasøyt. Hun ble drept med 18 knivstikk i en tysk rettssal mens hennes tre år gamle sønn så henne blø ihjel. Denne saken nådde ikke forsidene i våre aviser, mens æresdrapet på Fadime i Sverige derimot fikk flere siders dekning over flere uker. Hvor var medlidenheten med al-Sherbini? Var den fraværende fordi hennes morder var en hvit europeer og ikke den skumle muslimske mannen?

Norske husokkupanter

Ungdom jeg snakket med etter demonstrasjonen mot Dagblad-karikaturen, som trodde de hadde gjort en god innsats for å hindre bråk, ble skuffet da de leste avisoverskriftene. Samtidig drev husokkupanter med etnisk norsk bakgrunn hærverk, ødela eiendom og angrep politiet i Hausmanns gate. Mediedekningen av denne saken var kun en halvside. Mange muslimske ungdommer spurte hvorfor deres fredelige markering ble en stor sak, mens mediene og politikerne tok for gitt at etnisk norske ungdom som lagde opptøyer i Oslos gater, forsto betydningen av de norske fellesverdiene.

Hvorfor skal norsk muslimsk ungdom født og oppvokst i vårt land måtte føle at deres handlinger har mye større og alvorligere konsekvenser for hele minoritetssamfunnet, og ikke minst for Norges sikkerhet? Var ikke blitzerne en fare for Norges sikkerhet?

Gjennomskuer hykleri

Muslimsk ungdom gjennomskuer samfunnets og medienes hykleri basert på sine erfaringer. De ender dermed opp med å mistenkeliggjøre samfunnet, samtidig som de har en stadig indre kamp for å forsøke å tilpasse seg. Mens etnisk norsk ungdom er sikker på sin nasjonalitet og identitet, opplever muslimsk ungdom fremmedgjøring og stigmatisering. Hvem skal hjelpe disse ungdommene? Vi satser på minoritetsjenter, men vi har glemt vår plikt til å gi håp om en bedre fremtid til guttene som ofte blir undervurdert i norske skoler. Kanskje det er vi som samfunn som skaper de monstrene vi frykter mest.

For ungdom er tilhørighet, respekt og fellesskap viktige faktorer for å føle seg trygge. Mangel på dette kan føre til blant annet identitetskonflikt, frustrasjon og depresjon. I verste fall kan det føre til at man blir trukket inn i kriminelle miljøer som tilbyr tilhørighet, fellesskap og mening. Det er nettopp disse elementene vi bør studere nærmere, istedenfor å snakke om integrering, som egentlig er synonym for assimilering, i den politiske debatten.

Tilhørighet

Ønsker vi å hindre at ungdom blir trukket inn i ekstremistiske grupper eller kriminelle miljøer, enten i Norge eller i utlandet, må vi begynne å snakke om tilhørighet, ikke integrering.

Istedenfor å kreve lojalitet, må samfunnet overbevise ungdommene om at de blir tatt på alvor. Det må settes i gang tiltak for å inkludere dem inn i det norske «vi» – uansett religiøs opprinnelse og hudfarge.

kronikken var på trykk i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3531988.ece

Skriv et svar